Hovedkildene til utslipp til luft fra olje- og gassvirksomheten er:
- Brenngasseksos fra gassturbiner, motorer og kjeler
- Dieseleksos fra turbiner, motorer og kjeler
- Gassfakling
- Brenning av olje og gass i forbindelse med brønntesting og brønnvedlikehold
Andre kilder til utslipp av hydrokarbongasser (CH
4 og nmVOC):
- Gassventilering, mindre lekkasjer og diffuse utslipp
- Avdamping av hydrokarbongasser fra lagring og lasting av råolje offshore
Kraftproduksjon med bruk av naturgass og diesel som brensel er hovedkilden til utslippene av CO
2 og NO
x. Disse utslippene er hovedsakelig avhengig av energiforbruket på innretningene og av hvor effektiv kraftproduksjonen er. Den nest største kilden er direkte avbrenning av gass, såkalt fakling. Fakling foregår bare i begrenset omfang i Norge slik det er bestemt i petroleumsloven, men er tillatt av sikkerhetsmessige årsaker i drift og i forbindelse med visse operasjonelle problemer.
De viktigste kildene for utslipp av CH
4 er diffuse utslipp og kaldventilering – kontrollerte utslipp uten at gassen antennes. For nmVOC er de viktigste kildene lasting og lagring av råolje. Utslipp av nmVOC skjer når gass ventileres til luft etter hvert som den fortrenges av råolje i tankene.
Utslippene av SO
x er hovedsakelig forårsaket av forbrenning av svovelholdige hydrokarboner. Ettersom norsk gass generelt inneholder lite svovel, er bruk av diesel den største kilden til utslipp av SO
x. Det brukes derfor diesel med lavt svovelinnhold.
Figur 19 viser utslipp til luft på norsk sokkel sammenlignet med internasjonalt gjennomsnitt per fat produsert oljeekvivalent. Alle tall er fra 2019 fordi internasjonale tall for 2020 ikke er tilgjengelige per august 2021.